Hakasu.net spillblogg!

Nazister som denne som er avbildet på coveret skal man slakte i stor stil.

I 1992 ble Wolfenstein 3D født, og har satt standaren for sin sjanger helt siden. Selv er jeg litt for ung til å ha spilt dette spillet, men har likevel hørt en god del om det. I 2009 kom det derimot en ny oppfølger til serien igjen, og nok en gang blir vi gitt sjansen til å plaffe ned nazister!

I Wolfenstein spiller man Agent B.J. Blazkowicz som skal stoppe de onde planene til nazistene i byen Isenstadt. I starten kan det fort virke som et hvilket som helst skytespill, men vil fort utvikle seg til å være mye mer enn bare dette. Blazkowicz får nemlig en form for superkrefter når han kommer i kontakt med en eksprimentell mineraltype. Den lar han se verden gjennom forberede øyne slik at fiender enkelt blir signalisert, nøkkelting blir fremhevet og man er generelt bedre rustet til å plaffe ned hordene med nazister.

Denne superkraften kan derimot ikke brukes evig, og man må finne mer, enten i form av batterier eller naturlige kilder. Dessuten regenererer den seg over tid hvis man ikke finner noen av disse. Etterhvert som man progresserer i spillet får man nye oppgraderinger til disse kreftene, og man kan for eksempel stoppe tiden eller ha et eget skjold rundt seg som beskytter for skudd.

Ditt hovedområde å bevege deg på er byen Isenstadt. Den er dessverre kontrollert av nazister, men du og dine allierte har noen baser hvor du kan kjøpe våpenoppgraderinger, få nye oppdrag eller bare slappe av. Omkring i byen er det gjemt massevis av snadder du kan samle på og skulte ting å lete etter. Isenstadt er dessuten ganske stort, så det er mye moro bare i å ferdes rundt der. Oppdragene du får tar deg til et helt nytt sted, men disse stedene er dessverre ganske så lineære baner. Heldigvis er det en del skulte gjenstander og annet snadder for oss samlere på disse banene også! Om du derimot ikke liker å samle på ting kan du omtrent bare løpe gjennom banen mens du kjører på med superevner og store skytevåpen.

Jernbaner er ikke et sjelden syn i Wolfenstein!

Hver sted har et visst antall gull som du kan plukke med deg, og oppdragene gir deg også betaling i gull. Finner man en våpensmugler kan du få han til å oppgradere våpnene dine for dette gullet, men ellers er det ikke stort å bruke det på. Arsenalet ditt er også over gjennomsnittet interessant, og man har blant annet en Tesla Gun, flammekaster, partikkelkanon ved siden av vanlige våpen. Dette byr på masse moro, men det er dessverre ikke så mye ammunisjon å finne til disse.

Grafikken på spillet er helt grei. Den er ikke av den beste jeg har sett, men er heller ikke slik at jeg vil klage på at den burde vært bedre. Områdene er dessverre altfor like, og jeg hadde likt litt mer variasjon. Musikken og stemmeskuespillet er også helt greit, men man kan fort bli lei av tyskengelsken til nazistene.

Dette stedet har kommer du til å gå gjennom maaange ganger. Her ser du nemlig hjertet av Isenstadt!

Ettersom man kommer lenger i spillet blir Isenstadt utviklet, og flere nazister oppholder seg i byen. Store flammekastermonstere dukker også opp, og til tider er det direkte slitsomt å reise gjennom byen mens man atter en gang møter de samme fiendene. Det er derimot godt varierte fiender gjennom spillet, og hvem liker vel en ninjanazi som kan bli usynlig? De fleste superkreftene du får tak i gjennom spillet har dessverre også nazistene, så kreftene dine betyr ikke nødvendigvis at du enkelt kan ta rotta på dem.

Faen, nazistene har også fått superkrefter..

Til tross for at Wolfenstein har mange mangler og irritasjonsmomenter er det jo god underholdning. Med dine muligheter til å fryse tiden samtidig som du skyter løs med partikkelkanonen er det ikke mulig å unngå å kose seg litt. Etter flere timer med samme fiender i nesten like områder blir det derimot litt kjedelig, og man føler nesten at spillet er for langt. Litt mer variasjon av banene hadde hvertfall ikke skadet. Likevel var det en ganske grei spillopplevelse, og jeg gir spillet terningkast 4!

Under utviklingen av Fable III ble forventningene mine til dette spillet store. Selveste Peter Molyneux skrøt jo spillet opp i skyene hver eneste gang han pratet om det, og vi ble lovet utrolig mange gode ting. Men innfridde spillet forventingene mine?

I Fable III spiller du broren til den nokså hatede kongen. En dag må du plutselig ta et valg som ender med at du må rømme fra slottet, og ved hjelp av dine to hjelpere skal man samle sammen folket for å gjennomføre en revolusjon og ta over tronen. Hvert folkeslag har en leder som gir deg oppdrag for å vise din lojalitet til dem. Klarer du oppdragene, går de med på å støtte deg med denne revolusjonen.

Disse oppdragene er ikke akkurat så kreative og nyskapende som de kunne vært. En typisk liste med oppdrag som man må gjennomføre for så å returnere tilbake til lederen. Til gjengjeld har vi tusen andre ting å gjøre mens man egentlig burde gjort disse oppdragene. Bli kjent med folk, gifte deg, jobbe, samle bøker, drepe hagenisser, samle gullnøkler og gjøre sideoppdrag er bare noen av tingene man kan fordrive tiden sin med. Disse gir deg erfaringspoeng som man kan bruke til å oppgradere diverse ting, men det kommer jeg tilbake til litt senere.

Kampene i spillet fungerer greit. Man kan velge om man skal bruke nærvåpen, skytevåpen eller magi. Hver av disse tre angrepene har sin egen knapp, og sin egen nytteverdi. Nesten alle våpnene kan oppgraderes, og det gjøres ved å fullføre tre utfordringer, som kan være alt fra å gifte seg med fem personer til å drepe 800 av en viss type fiende. Dette eksempelet er jo satt litt på spissen, men er nogenlunde sånne ting man må gjøre. Man kan fint spille gjennom hele spillet ved kun å bruke én av disse tre våpnene, og bare bruke de to andre når det er helt nødvendig (som ikke er så ofte).

Det skal godt gjøres å ikke forelske seg i denne byen! Å vinne penger på hønseløp er en viktig faktor for dette.

Selve vanskelighetsgraden er lav. Man kan ikke velge hvorvidt man vil spille det på enkel, medium eller vanskelig vanskelighetsgrad, og jeg fikk achievementet for å spillet gjennom spillet uten å dø første gang jeg spilte gjennom det. Dette er jo litt labert når det ikke er mulig å gjøre det vanskeligere. Fiendene i spillet kan også være litt ensformige, og alle har sin egen svakhet.

Nå føles jeg at anmeldelsen har blitt litt for negativt ladet, noe som blir feil. For tross litt dårlig kampsystem er det er fantastisk spill. Områdene er nydelige, stemmeskuespillet er helt fantastisk og karakterene er sjarmerende. Man kan ikke unngå å bli glad i Albion og alle dens residenser, og må gjøre en del tøffe valg når tiden kommer. For spillet er nemlig halvdelt, og andre halvdelen byr på kongelige utfordringer. Man må bestemme fremtiden til mange av områdene i spillet samtidig som man har et nasjonalbudsjett å tenke på. Kan man redde den vakre skogen fra å bli hugget ned samtidig som man kan avskaffe barnearbeid? Dette er slike valg du må ta som konge i andre halvdelen av spillet. Dette er en frisk pust som passer godt inn. Man får jo dessuten noen oppdrag som å etterforske varulver som stjeler statuer og lignende selv om man er konge, så det blir aldri kjedelig å være kongelig heller.

Pausemenyen er en artig ting jeg mener fortjener en plass i anmeldelsen. Når du trykker på pauseknappen blir du teleportert til The Sanctuary som fungerer som et tilholdssted. Her har du butleren din som ordner opp, et kart som på magisk vis kan teleportere deg til det stedet du ønsker, et våpenlager, en garderobe til klærne dine og et gigantisk pengehvelv. Man kan også gjøre andre småting her, og denne er mye artigere enn en pausemeny som gir deg oversikt over tingene dine. Hele dette stedet er som et hvilketsomhelst annet sted, og man må fysisk gå inn i garderoben om man ønsker å skifte klær.

Slottet har en vakket utsikt over byen.

Som sagt tidligere får du erfaringpoeng etter gjennomførte oppdrag. I Fable III blir disse kalt Guild Seals, og man kan nå et sted ved navn Road to Rule hvor man kan oppgradere det meste. Det mest attraktive er vel i mange tilfeller våpenoppgraderinger, men man må ikke glemme uttrykspakker, nye magiformer, jobboppgraderinger eller andre ting som låser opp nye deler av spillet (som for eksempel muligheten til å begynne med kjøp, salg og utleie av hus). Guild Seals får man dessuten av å drepe fiender eller bli kjent med nye folk.

Når alt kommer til alt er Fable III et veldig bra spill med noen få svakheter. Litt mer variasjon innenfor kampene hadde ikke skadet, og blir spillets svake side. Alle mulighetene er derimot spillet sin sterke side, og man kan alltid finne på noe å gjøre hvis man vil ta seg en pause fra hovedhistorien. Fable III imponerer på mange områder, og gir deg en skikkelig god spillopplevelse. Jeg gir spillet et solid terningkast 5!

Henholdsvis Spider-Man 2099, Amazing Spider-Man, Spider-Man Noir og Ultimate Spider-Man.

Spider-Man er en gjenganger innenfor spillsjangeren, og har ofte gitt oss litt slappe spill i sammenheng med filmutgivelser. Jeg har vel ikke blitt imponert av ett eneste tidligere Spider-Man-spill, men denne gangen ble jeg positivt overrasket.

Spider-Man: Shattered Dimensions byr på en annerledes opplevelse. Ikke bare får vi spille som (vanlige) Amazing Spider-Man i New York, nei, nå får vi også sjansen til å prøve ut Ultimate Spider-Man, Spider-Man Noir og selveste Spider-Man 2099. Disse navnene sier dere kanskje ikke så allverdens, men tro meg, det er som å spille fire forskjellige spill flettet sammen med en felles historie.

Amazing Spider-Man er den de fleste kjenner til, med den røde og blåe edderkoppdrakta som beskytter sivile i New York. Ultimate Spider-Man er også litt kjent for mange, da det er navnet Peter Parker tar på seg ved å bruke den sorte, manipulerende drakta. I spillet gir denne oss muligheten til å bruke symbioseangrep til å angripe lenger, hardere og mer presist.

Ennå mer hardhendt er Spider-Man 2099. Denne gangen er det ikke Peter Parker som er mannen bak masken, men en ny person som har bestemt seg for å hedre Spider-Man ved å lage en nymoderne versjon av ham. Du spiller i fremtidige New York som nå kun består av skyskrapere, neonlys og haugevis av sikkerhetspoliti. Spider-Man 2099 har en del kraftigere drakt slik at han tåler mer, pluss at han dessuten kan bruke retarderende angrep som får alt rundt han til å gå saktere. Også 80 år frem i tid er det nok av skurker som ønsker å drepe Spider-Man, så det er hardbarka action selv så langt frem i tiden!

Den fjerde og siste versjonen av Spider-Man som er spillbar er Spider-Man Noir. Denne delen av spillet er helt ulik de tre andre, og baserer seg på sniking istedenfor angrep. Historien er i en alternativ dimensjon, og banene er mørke og triste. Du må holde deg i lyset for å best mulig klare å snikdrepe fiendene uten å lage en lyd eller bli sett. Dette kan minne veldig om Spliter Cell-serien, men dessverre gjør kontrollene snikingen veldig upresis, og man blir flere ganger oppgitt over hvor slitsomt det er å klatre på veggene når han plutselig skifter retning. Om du blir oppdager er han såpass dårlig til å sloss at den beste løsningen som regel er å gjemme seg så fort som mulig.

Selv om spillet er delt inn i fire forskjellige edderkoppmenn har handlingen en rød tråd, og selve historien er ikke så værst. Mysterio har knust et mystisk artifekt som gir alle som bruker det superkrefter, og det sprer seg i de fire forskjellige dimensjonene. Selvfølgelig blir alle bitene plukket opp av hver sin skurk, så edderkoppene får nok trøbbel med å prøve å samle dem igjen. Alle disse kampene med slemmingene er nokså varierte, og byr på en grei utfordring om man ikke spiller på en enkel vanskelighetsgrad. Fragmentene blir jo også spredd utover et stort område, så omgivelsene er veldig forskjellige, alt fra en jungel til ute på en oljerigg av et slag.

Om man liker konseptet med rollespill byr også Spider-Man: Shattered Dimensions på litt enkel morro, og hver fiende man dreper og hver samlegjenstand man plukker opp gir oss poeng som man kan bruke på angrepsoppgraderinger, karakteroppgraderinger som ekstra helse, og smågodt til fans i form av alternative drakter. Hver bane har også en god håndfull med utfordringer som gir bonuspoeng, og det er ikke nødvendigvis lett å klare alle disse utfordringene på første forsøk.

Om man er glad i Spider-Man eller tegneserier generelt er det også mye morsomt her, som konsepttegninger, karakterbiografier og sånne ting, og disse blir løst opp basert på hvor bra du gjør det på hver bane. Selveste Stan Lee fungerer som fortellerstemmen, noe han er veldig flink til, så det blir en fin stemning i de få cutscenene som dukker opp.

Det er kun noen få ting jeg ikke liker helt ved spillet. For det første er det altfor kort. Det rett og slett ikke så langt som det burde være, og man føler seg ikke ferdig med det når man har nådd slutten. Noen få ekstra baner hadde ikke vært for mye å be om, og skurker finnes det kjempemange av, så utviklerne har ingen unskyldning for dette! Det andre er den slitsome styringa i Noir-dimensjonen. Foruten disse to tingene er det et kjempebra spill som inneholder masse action og underholdning. Jeg synes det er et veldig godt kjøp, og gir det karakteren 5. Kanskje en litt svak femmer, siden det er såpass kort.