For halvannen uke siden skrev jeg om at jeg var skeptisk til spill basert på bøker. Denne gangen har jeg kjøpt og spilt nok et spill basert på en bok, nemlig Metro 2033. Boken og spillet har samme navn, og den er kun noen år gammel, altså ikke like antikk som Den Guddommelige Komedie. Det er heller ikke ofte jeg spillet et spill som er basert på russiske hendelser, og metrobanen i Moskva er ikke noe jeg hadde kjennskap til fra tidligere.

Når man første starter spillet kan man velge diverse innstillinger. Grunnen til at jeg nevner dette er fordi det er en håndfull med språk å velge mellom. Autentisk som jeg er falt valget på russisk, da det passer bra at russiske personer som bor i Russland prater russisk. Jeg var klar over at dette kunne bli forvirrende, så jeg slo selvfølgelig på engelske undertekster. At utviklerne har valgt å ha med originalspråket er et pluss fra min side, da det gjør hele opplevelsen mer levende.

Metro 2033 er lagt til en postapokalyptisk verden hvor det kun er noen hundre overlevende mennesker igjen. Disse overlevde ved å gjemme seg langt under jorden i metroen i Moskva. Vår protagonist er en ung mann har et lite soveværelse på en stasjon på metroen, og går ved navnet Artyom. Verdens overflate er dekker med giftige gasser, og ikke mulig å overleve på, og alt er mørkt og dystert.

Selve spillet har jeg kommet et godt stykke ut i, og virker så langt lovende. Det er et klassisk eksempel på et vanlig FPS-spill med begrenset ammunisjon og trange ganger man beveger seg rundt i. Ammunisjonen du har til overs blir brukt som penger, og man kan bytte ammunisjon mot adrenalinsprøyter, andre typer ammunisjoner, våpen og annet utstyr. Dette gir deg en følelse av at man virkelig må ta vare på den lille ammunisjonen man har, men jeg har faktisk aldri gått tom for ammunisjoner eller hatt problemer med det. Historien i spillet virker litt ulogisk, og man knytter seg ikke til noen andre enn Artyom. Lydeffektene er derimot gode, og man får en nifs stemning når man utforsker de nedlagte metrobanene langt under Moskva. Jeg har kommet over en del forskjellig typer oppdrag, og det varierer fra å beskytte byen fra angrep av fiender til å snike seg vekk fra spøkelser som gjensøker metroen. Sånn sett er det bra variert, og man har muligheten til å velge hvordan man vil gå frem. Velger man en stikke fremgang kan man forvente lite motstand, og spillet blir helt annerledes enn det ville blitt om man bare løp inn i fiendens område med en hagle.

Generelt sett er spillet midt på treet. Jeg liker å spille det, men det blir heller ikke slik at jeg gleder meg til å kunne spillet det. Det virker som om spillet trenger litt tid til å vokse på deg, og at du setter mer pris på det mot slutten når du har blitt familiær med å utforske metroer. Så jeg gir det en sjanse med åpent sinn, så kommer den avsluttende dommen når jeg skriver anmeldelsen og har fullført spillet.

Et spill basert på et 800år gammelt dikt er ikke det jeg vil kalle vanlig. Visceral Games har prøvd seg på nettopp dette, og resultatet ble Dante’s Inferno.

For å ha ett åpent sinn til spillet må man legge vekk det meste man kan om Den Guddommelige Komedie av Dante Alighieri. Handlinga er omtrent den samme, men spillet har sterk uttrykk av poetisk frihet. Det skal sies at boken kan være vanskelig å tolke, men en Dante som dreper selveste døden før han tar turen ned til helvete er ikke akkurat det man forstår utafra boken.

Så spillet starter med Dante som er på vei hjem fra det Tredje Korstog der de hadde prøvd å ta tilbake Det Hellige Land fra kurderen Saladin. Han blir overraskende drept, og når døden kommer for å hente sjela hans kjemper han imot, og det ender med at du dreper døden og har kontroll over ljåen hans.

Med et kratig våpen setter Dante nok en gang kursen hjemover for å møte sin store kjærlighet. Beatrice er død, og forelsket som Dante er, setter han kursen mot helvete for å vinne henne tilbake fra Lucifer.

Selve gameplayet minner utrolig mye om God of War-serien sitt. Man bruker X-knappen for et lett angrep med ljåen, Y for et hardere angrep og B for avstandsangrep. Man kan lage diverse kombinasjoner av disse tre for å gjøre mer skade på fiendene, men dette må låses opp i bytte mot sjeler. Sjeler får du hver gang du dreper noe i helvete, og disse kan som sagt brukes på nye angrep, eller mer liv, mana eller andre småting.

Bossene fungerer også på samme måte som i God of War-serien, der man må finne en måte å svekke fienden på, og for å kverke den til slutt må man trykke på riktig knapp til riktig tid. Mange fiender kan man også velge om man vil gjøre dem fri fra syndene sine eller om de må bøte for dem. Velger man at de må bøte for dem får man muligheten til å oppgradere ljåen til døden mer, og velger man å fri dem fra syndene får man mulighet til å oppgradere avstandsangrepet.

Spillet er til tider veldig frustrerende, og man må regne med å gjøre ting på nytt ofte. Heldigvis er det ofte checkpoints der man starter om man dør, så man må ikke gjøre mer en ett par minutter om igjen om man dør. Lagringspunktene er derimot litt mer spredt, så man må regne med å spille en liten stund om man først slår det på.

Så langt er spillet definitivt like bra som forventet. Det er utrolig likt God of War, men jeg syns ikke dette blir noe negativt. Jeg ser frem til å slakte videre i de siste sirklene i helvete, og har ikke så mange ting å klage på så langt. Det eneste måtte vel være det at man dør ofte. Bommer man en liten centimeter på et hopp må man gjøre en god del på nytt, og dette blir et irritasjonsmoment etter en stund. Likevel liker jeg spillet veldig, og satser på å spille det ferdig i løpet av noen dager!