Et spill basert på et 800år gammelt dikt er ikke det jeg vil kalle vanlig. Visceral Games har prøvd seg på nettopp dette, og resultatet ble Dante’s Inferno.

For å ha ett åpent sinn til spillet må man legge vekk det meste man kan om Den Guddommelige Komedie av Dante Alighieri. Handlinga er omtrent den samme, men spillet har sterk uttrykk av poetisk frihet. Det skal sies at boken kan være vanskelig å tolke, men en Dante som dreper selveste døden før han tar turen ned til helvete er ikke akkurat det man forstår utafra boken.

Så spillet starter med Dante som er på vei hjem fra det Tredje Korstog der de hadde prøvd å ta tilbake Det Hellige Land fra kurderen Saladin. Han blir overraskende drept, og når døden kommer for å hente sjela hans kjemper han imot, og det ender med at du dreper døden og har kontroll over ljåen hans.

Med et kratig våpen setter Dante nok en gang kursen hjemover for å møte sin store kjærlighet. Beatrice er død, og forelsket som Dante er, setter han kursen mot helvete for å vinne henne tilbake fra Lucifer.

Selve gameplayet minner utrolig mye om God of War-serien sitt. Man bruker X-knappen for et lett angrep med ljåen, Y for et hardere angrep og B for avstandsangrep. Man kan lage diverse kombinasjoner av disse tre for å gjøre mer skade på fiendene, men dette må låses opp i bytte mot sjeler. Sjeler får du hver gang du dreper noe i helvete, og disse kan som sagt brukes på nye angrep, eller mer liv, mana eller andre småting.

Bossene fungerer også på samme måte som i God of War-serien, der man må finne en måte å svekke fienden på, og for å kverke den til slutt må man trykke på riktig knapp til riktig tid. Mange fiender kan man også velge om man vil gjøre dem fri fra syndene sine eller om de må bøte for dem. Velger man at de må bøte for dem får man muligheten til å oppgradere ljåen til døden mer, og velger man å fri dem fra syndene får man mulighet til å oppgradere avstandsangrepet.

Spillet er til tider veldig frustrerende, og man må regne med å gjøre ting på nytt ofte. Heldigvis er det ofte checkpoints der man starter om man dør, så man må ikke gjøre mer en ett par minutter om igjen om man dør. Lagringspunktene er derimot litt mer spredt, så man må regne med å spille en liten stund om man først slår det på.

Så langt er spillet definitivt like bra som forventet. Det er utrolig likt God of War, men jeg syns ikke dette blir noe negativt. Jeg ser frem til å slakte videre i de siste sirklene i helvete, og har ikke så mange ting å klage på så langt. Det eneste måtte vel være det at man dør ofte. Bommer man en liten centimeter på et hopp må man gjøre en god del på nytt, og dette blir et irritasjonsmoment etter en stund. Likevel liker jeg spillet veldig, og satser på å spille det ferdig i løpet av noen dager!