Søndags natt kom jeg hjem igjen, og har kommet tilbake til både xboxen og bloggen. Jeg ble aldri ferdig med LocoRoco Midnight Carnival, men jeg håper på å få spilt gjennom det i løpet av noen dager, fordi det var ganske bra! Har jo 30 minutter med buss hver dag, så nok av muligheter til å bli ferdig med det.

Uansett, i går følte jeg for å spille litt Assassin’s Creed 2 igjen, et spill jeg la fra meg før jeg var ferdig med det. Det var ikke veldig langt, og jeg følte at dette også ble repeterende, akkurat som eneren. Likevel syns jeg det manglet noe av sjarmen eneren hadde, og liker fortsatt forgjengeren best. Forøvrig lånte jeg bort eneren til broren min da jeg fortalte at jeg holdt på med å spille toeren.

Slutten var litt spesiell, men det hadde jeg ventet meg da eneren var likedan.

Jeg har et par artikler jeg har tenkt å skrive i løpet av de neste dagene, så her blir det aktivitet igjen, så følg med!

Som jeg skrev for noen dager siden så har jeg dratt til Trondheim for helga, og derfor har jeg funnet frem min gamle PSP. Jeg hadde en del spill liggende, og valget falt på LocoRoco Midnight Carnival.

LocoRoco Midnight Carnival er et lite spinnoffspill fra LocoRoco-serien som alle er å finne til PSP. Man spiller en slags geleklump som skal hoppe seg gjennom lineære baner, noe som kan minne om samme type spill fra 90-tallet. Dette konseptet høres kanskje oppbrukt ut, men LocoRoco-serien gjennomfører det på en original måte.

Istedenfor å bruke X-knappen for å hoppe, må du bruke R og L-knappene for å skyve banen til en side. Ved hjelp av tyngdekraften faller geleklumpen din naturlig mot bunnen av skjermen, og om man trykker på begge de to knappene samtidig tar den sats fra festet du har på bakken og hopper litt.

Derfor er spillet mye mer krevende enn vanlige plattformspill. Man må være utrolig presis for å treffe riktig punkt, og eneste måten man kan påvirke hvor LocoRoco’en din lander er via tyngdekraften.

Så langt har jeg klart å gjennomføre en del baner, men nå begynner det å bli utfordrende. En bane som virker lett blir veldig fort utrolig krevende, og jeg har så langt lært at jeg aldri må undervurdere fysikken som påvirker spillet. Jeg kan innrømme at jeg får bedre tålmodighet av spillet, og blir til tider veldig frustrert når jeg dør på samme plassen mange ganger.

Det er et lite, koselig spill, og jeg ser frem til å spille det på flyturen på hjemveien, og satser på å få spilt det ferdig og skrevet en anmeldelse av det i løpet av neste uke!